Bade og feriebyen Hua Hin ligger i Prachuap Khiri Khan provinsen.

Vi ble overtalt til å ta en tur hit for å spise sjømat av Khanitth og Bang. Og god sjømat fikk vi servert hjemme hos familien til Bang.

Egentlig hadde vi bare tenkt å bli her en natt, men siden vi ikke hadde vært ved sjøen denne ferien, så tok vi to netter på et hotell tilhørende det Thailandske luftforsvaret. Dette hotellet ligger litt utenfor selve turist delen av Hua Hin, rett ved flyplassen. Flystøyen var fraværende og det samme var innpåslitne strandselgere.

PlearnWan
Ligger inne i selve byen. Og som bildene viser er dette en attraksjonen bygd opp som en vintage by. Jeg syns derfor bildene gjorde seg best i sort/hvitt.

Khao Yoi er et fjell og distrikt i Phetchaburi provinsen.

Tham Khao Yoi er ikke et Wat men en grotte med mange figurer knyttet til Thailands Buddhisme.

Grotten ligger inne i Khao Yoi fjellet.

Uten for grotten holder mange apekatter til. Så man må passe litt på sakene sine. Dem er spesielt glad i plastposer, som dem av erfaring har lært ofte inneholder mat.
Heldigvis passer munkene godt på, og lokalbefolkningen tjener noen Baht ved å passe på de parkerte bilene.

Suan Phueng er er distrikt i Ratchaburi provinsen, vest for Bangkok.

Distrikret livnærer seg på ull, honning og turister, og ikke nødvendigvis i nevnte rekkefølge.

Dette var den eneste destinasjonen vi hadde planlagt før vi reiste på ferie. Resort og biletter var booket tidlig i oktober av Khanittha som vi reiste sammen med.

Romantic Arts Festival 2011 – Candle in the Winter

Dette var selve målet for turen. En romantisk festival opplyst av stearinlys

Khanittha var pådriver for å dra på denne festivalen.

Scenery Vintage Farm

Dagen etter besøkte vi også festivalområdet. Denne gangen i dagslys.

Dette burde representere hovednæringene i distriktet.

Festival aktiviteter fantes det på dagtid også. Verken jeg eller Nicharak hadde flaks nok til å treffe…

Jeg likte denne klassikeren.

Den var sperret av med tau, noe de fleste respekterte.

Velkommen!

Museum

Etter å ha besøkt festivalområdet dro vi til et museum. Dessverre var det ikke lov til å ta bilder inne på selve museet, men det var gode motiv ute også.

Det var mulig å leie denne «båten» for overnatting.

New Land

Tilslutt besøkte vi en lekepark hvor vi kjørte tog.

Vi stoppet her for å overnatte på vår vei til Suan Phueng og The Romatic Arts Festival 2011.

Men før vi reiste videre var et besøk til verden høyeste stupa noe vi unnet oss. Phra Pathom Chedi er 127 meter høy.

Da vi var der var området under opppusing. Så det var begrenset hvor på området vi kunne gå. Men en ting kan jeg si. Det var enormt.

Doi Mae Salong er et fjell i Mae Fa Luang distriktet i Chiang Rai Provinsen. Ikke så langt fra Doi Tung. Man kjører bare ned ett fjell og opp ett annet.

I dette området og spesielt rundt landsbyen Mae Salong er majoriteten av Kinesisk opprinnelse. Landskapet og klima er sagt å være likt alpene og blir av den grunn kaldt «Little Switzerland» i markedsføringen som turist destinasjon. Mae Salong er nå en av Thailands topp ti back-pakker destinasjoner.

Den kinesiske befolkningen stammer hovedsaklig fra «the Republic of China Army’s 93^rd Division» som ektet å overgi seg etter den Kinesiske borgerkrigen i 1949. De kjempet seg gjennom Kina til Burma og levde som nomader en stund før de søkte asyl i Mae Salong. Det fikk dem mot at dem hjalp de Thailandske myndigheten med å bekjempe de Thailandske komunistene i området.

Museum til minne for den 93. Kinesiske hær som tapte kampene mot kommunistene i Kina, men som kjempet for Thailand mot bla kinesisk støtet kommunisme i sitt nye hjemland, Thailand.

Også dette omrødet var befengt med opiums dyrking. Og ifølge en CIA rapport av 1971 var Mae Salong en av de største produsentene av heroin i sør-øst Asia.

En av mange Te plantasjer.

Først etter at de siste restene av kommunisthæren var jaget over grensa til Burma, sent på 80 tallet, begynte de Thailandske myndigheten å lykkes med å få luket vek opiums plantasjene. Godt hjulpet av den Thailandske Kongefamilien ble Opium byttet ut med blant annet Te og kaffe plantasjer. Området ble også døpt om til Santikhiri, som betyr «hill of peace», men det er fortsatt Mae Salong som benyttes av alle.

Bilde fra Bungalowen vi leide. Kinesisk nok for meg ihvertfall.

Bilde fra utsiden.

Doi Tung er et fjell i Mae Fa Luang distriktet i Chaing Rai provinsen. Distriket er videre fordelt inn i 4 tambon (sub distrikt) hvorav det ene også bærer det samme navnet. Det var hit vi dro denne dagen. Dette er et yndet mål for Thai befolkningen da spesielt på grunn av The Doi Tung Royal Villa og Mae Fah Luang Flower garden.

Doi Tung Royal Villa

Dette var residensen til avdøde Princess Mother Somdej Phra Srinagarindra. (moren til Kong Bhumibol Adulyadej, Rama IX. Av lokalbefolkningen ble hun for det meste kalt Mae Fah Luang, som bestyr noe slik som Den Himmelske Kongelige Mor. Hun gjorde mye for den fattige befolkningen i utkantdistriktene av Thailand. Noe som er fulgt opp av hennes etterkommere.

Hun var en ivrig forkjemper for å få bukte med opiums dyrkingen. Og hennes suksess skyldes ikke minst hennes innsats for å gi lokalbefolkningene utdannelse, helsevesen, og et bærekraftig næringsgrunnlag. Der opiums dyrking og rovdrift på jorda hadde lagt store skogsområder og fauna brakk, sto hun bak beplanting og restaurasjon. I dag er skogene tilbake i frodig vekst, og befolkingen driver økologisk jordbruk og en bærekraftig høsting av landet rundt.

Vi fikk komme inn i villaen på besøk, men da villane er i bruk av kongefamilien deler av året, var det ike lov til å ta bilder innendørs. Noe som er ganske forståelig.

Mae Fah Luang Gardens

Dette parkanlegget befinner seg nedenfor the Royal Villa.

Det gyldne triangel utgjør grenseområdet mellom Thailand, Burma og Laos. På Thailands side ligger det i distriktet Ciang Saen, i provinsen Chiang Rai.

Navnet Det Gyldne Triangel stammer fra den tiden det ble drevet illegal opiums dyrking her i stor stil.

Av og til vil man finne Nicharak midt ute i solsteiken, men ikke så ofte. Man blir jo brun av slikt.

Ett typisk jeg har vært her bilde…

Nå er området gjort om til en stor turistattraksjon. På Burmesisk side finner man flere store Kasinoer, som har kostet mange velstående Thaier all sin formue.

Vi tok en liten båttur på Mekong og fikk tilogmed gå i land i Laos. Riktignok i et begrenset område tilrettelagt for salg av diverse suvenirer.

Bildene under er fra den Thailandske siden, hvor det bla annet finnes ett «flytende Wat»

Byen Chiang Rai ble grunnlagt av Kong Mengrai i 1262, og var hovedstaten i Mengrei dynastiet frem til Chiang Rai ble erobret av Burma. I 1786 ble Chiang Rai en vasall stat under Chiang Mai. Dette varte til Thailand (da Siam) annekterte Chiang Mai i 1899. I 1933 ble Provinsesn Chiang Rai etablert.

Vi gjorde ikke så mye i selve byen. Bortsett for å ta en rask overnatting her. Det er distriktene i provinsen Chiang Rai som er interessante. Men et besøk til monumentet over grunnleggeren av byen gjorde vi.

Byen jeg har valgt å kalle keramikk byen, men som de fleste Thaier kaller den gjerne Mueang Rot Ma, som rett og slett betyr byen som kjører hest. For kommer man seg bort fra hovedveien så er det ikke uvanlig å finne hest med vogn. Sist vi var her, for vel 5 år siden så tok vi oss også en tur med hest og vogn. Trivelig, men vi syns synd i hestene som lever sine liv på asfalt i bytrafikken.
Selve byen er den tredje største i nord-Thailand, og befinner seg mellom Chiang Mai og Chiang Rai, så lenge man følger hovedveiene.
På sedvanlig vis så er Lampang Hovedstaden i distriktet Lampang i Provinsen Lampang…

Dette bildet er fra vårt besøk i 2007

Som nevnt tidligere så kaller jeg det keramikk byen. Og grunnen er enkel, foruten strømproduksjon fra kullkraftverk, så er keramikk og porselens industrien den store eksportvaren. Gjett hvor IKEA får sine service produsert.

Sist vi besøkte byen besøkte vi Indra Ceramics Outlet, den ene av de mange produsentene her. I år var vi mye heldigere og de holdt den årlige Lampang Ceramics Fair mens vi var der.

Rett etter at vi hadde sjekket inn på hotellet, bar det avsted til messa. Vi tenkte i første omgang å bare se, men endte opp med å fylle en gedigen handlevogn, av den typen man bare har på store byggvaresenter.

MEN vi ga oss ikke med det, neste morgen troppet vi opp igjen. Nå var det så pas tidlig på dagen at vi fikk tid til å russle rundt uten for mye folkemasser i ale kanter. OG vi fylte en ny vogn.

Før vi entret messa denne morgen besøkte vi byggvaresenteret som lå rett ved siden av. Der kjøpte vi en tykk gummimatte, som ble solgt pr cm2. Den la vi bak i bilen. Så kjæpte vi en stor plaskasse til å pake ting i. Dette er den tredje store plastkassen vi kjøper. De to forrige glemte vi å ta med oss Da vi la ut på tur.

Og hva skal vi med alt det vi kjøpte. Jo noe er allerede sent i Thailand-gaver hjem til søsken og foreldre i Norge. Noe kjøpte vi på bestilling fra søster Dao, noe tar vi med til Svalbard og resten er til vi en gang i de nærmeste årene får bygget oss vårt eget hus her nede på hjemplassen til Nicharak.

Apropos gaver, vi måtte ta oss en tur til Indra Ceramics Outlet etterpå, for på tross at dem hadde egen stand, med mange kopper av den spesielle typen vi så etter, så hadde dem ikke kopper med alle de 365 dagene der, bare ett lite utvalg. Så for at det ferskeste onkelbarnet skulle få seg en egen kopp. En kopp med sin egen fødselsdato på, lik den søsknene, søskenbarna, foreldre, besteforeldre, onkler og tanter allerede hadde fått..

Khao Kho er også et yndet feriemål for Thaiene. Men klok av erfaring (farsdag/kongens bursdag og langhelg ) tok vi bare en rask overnatting på et lite ressort i distriktet. Men jeg fikk nå testet ut makrolinsa i morgenduggen.

«Juletre» hadde dem også der.